04/09/2026
Folkens,
jeg må faktisk fortelle dere hva som skjedde med meg på Bergen Blomstersjov forrige uke.
Jeg hadde gledet meg lenge til showet og tenkte egentlig ikke så mye over annet enn at jeg skulle kose meg.
Og det gjorde jeg.
Det rareste var at ingen av mine tidligere kolleger dukket opp – utenom Trine Sommerlade, som er leder i Bergen brannvesen.
Jeg la merke til henne. Det så for meg ut som om hun fulgte litt ekstra med på Hagebonden, nesten som om hun prøvde å observere meg uten å bli oppdaget.
Folkens – Hagebonden er en tidligere russer/sovjetjeter.
Å «spionere» på henne er omtrent umulig. 😄
Jeg skjønte ganske fort hva jeg opplevde at Trine holdt på med. Jeg gikk etter henne en stund, og da jeg til slutt ble drittlei, sa jeg høyt til henne – uten at hun så meg:
«Hei, Trine, går det bra med deg?»
Folkens, jeg hadde det faktisk gøy og morsomt.
Bekl***r, Trine – du som ble oppdaget hadde sikkert ikke det like gøy som meg. 😉
Det var faktisk litt gøy.
Jeg følte meg som Hagebonden, akkurat som jeg alltid er, men samtidig følte jeg meg nesten som en liten spion selv – på jakt etter å avsløre spioner. 😄
Og folkens – jeg klarte det!
Hagebonden oppdaget det hun opplevde som spioner på blomstershowet. 😉
Jeg måtte nesten le av hele situasjonen.
Der sto jeg, midt på et blomstershow, omgitt av blomster og hyggelige mennesker – og plutselig føltes det nesten som om jeg var med i en spionfilm.
Hagebonden som spionjeger.
Det hadde jeg ikke akkurat planlagt da jeg dro på blomstershow.
Men folkens – Hagebonden følger med.
Hun ser.
Hun husker.
Og noen ganger oppdager hun ting også. 😄
Så ja – jeg hadde det faktisk ganske morsomt.
Blomster, Hagebonden og litt spiondrama på toppen.
Hva mer kan man egentlig ønske seg?
Men jeg syntes fortsatt det var rart helt til siste dag.
Bergen er jo en liten by, synes jeg.
At jeg ikke traff noen av mine tidligere kolleger på blomstershowet, virket ganske merkelig.
Da begynte jeg å tenke.
Kanskje ingen ville dukke opp hos Hagebonden.
Og ja – jeg har faktisk veldig god hukommelse.
Jeg husker mye.
Jeg husker mennesker.
Jeg husker samtaler.
Jeg husker faglige diskusjoner.
Jeg husker prosesser og prosjekter.
Og jeg husker hva jeg selv har arbeidet med.
I 2022 var jeg prosjektleder for Skogbrannprosjektet i Bergen brannvesen .
Det er kanskje det viktigste dere bør vite om denne historien.
Skogbrann var et område jeg virkelig likte å arbeide med.
Jeg likte å vurdere vegetasjon, brannfare og risiko. Jeg likte å se på hvordan man kunne arbeide forebyggende, og hvordan kunnskap om biologi kunne brukes i brannvesenets arbeid.
Jeg likte kombinasjonen av biologi, fag, forebygging og beredskap.
Dette var ikke bare en hobby.
Det var fagområdet mitt.
Jeg har faglig bakgrunn innen biologi/bioøkologi og jobbet i flere år som branningeniør i Bergen brannvesen.
Jeg vet hva jeg kan faglig.
Og jeg vet hva jeg har arbeidet med.
Likevel mistet jeg etter hvert både prosjektledelsen for skogbrann og mandatet til å arbeide med skogbrannforebyggende arbeid i Bergen brannvesen.
Det ble et vendepunkt for meg.
Jeg mistet muligheten til å arbeide videre med et fagområde jeg hadde både kompetanse på og et sterkt engasjement for.
Og derfor har jeg noen spørsmål.
Hva skjedde egentlig med Skogbrannprosjektet i Bergen brannvesen?
Hvordan ble arbeidet med skogbrannforebygging fulgt opp?
Og hvorfor mistet jeg både prosjektledelsen og mandatet til å arbeide med dette fagområdet?
Jeg har også mye kunnskap om min egen sak.
Jeg har dokumentasjon på skaden min, den manglende tilretteleggingen og det jeg mener har vært alvorlig svikt i oppfølgingen.
I januar 2026 varslet jeg DSB om det jeg opplevde som manglende skogbrannforebyggende arbeid i Bergen brannvesen.
Tidlig i april 2026 ble jeg sagt opp fra Bergen brannvesen.
Min egen «skogbrann» har kostet meg over to millioner kroner siden januar 2023.
Det er min egen erfaring og min egen sak, og jeg har dokumentasjon på det jeg selv har vært gjennom.
Jeg har også veldig god hukommelse.
Jeg husker hva som ble sagt.
Jeg husker hvem som var involvert.
Jeg husker faglige diskusjoner.
Jeg husker prosjekter.
Jeg husker prosesser.
Og jeg husker hvordan ting utviklet seg.
Jeg husker også at jeg mistet muligheten til å arbeide med det fagområdet jeg var så engasjert i.
Så nå tenker jeg:
Kanskje det er på tide å fortelle mer.
Jeg kommer til å stille spørsmål om skogbrannforebygging og om ansettelser og prosesser i Bergen brannvesen som jeg mener fortjener nærmere oppmerksomhet.
Jeg har blant annet tenkt mye på ansettelsen av brannsjef i Bergen i 2022.
Lars Gärtner og Janicke Larsen var begge søkere til stillingen.
Da mener jeg det er naturlig å spørre:
Hva var det egentlig som avgjorde ansettelsen?
Hvordan ble søkerne vurdert opp mot hverandre?
Hvordan ble operativ erfaring vurdert?
Hvordan ble beredskapskompetanse vurdert?
Hvordan ble erfaring fra brannvesenet vurdert?
Hvordan ble ledelseserfaring vurdert?
Og hvordan ble formell utdanning og faglig bakgrunn vektet?
Lars Gärtner hadde erfaring som brannkonstabel i Bergen brannvesen, erfaring innen beredskap og krisehåndtering, mastergrad innen beredskap og en sentral rolle i utviklingen av CIM for Vest brann- og redningsregion.
Janicke Larsen hadde doktorgrad i arkeologi og bakgrunn fra arkeologi, museum og formidling. Fra 2018 var hun leder for brannforebyggende avdeling i Bergen brannvesen, før hun ble ansatt som brannsjef i 2022.
Jeg sier ikke at disse bakgrunnene er identiske.
Det er de ikke.
Men nettopp fordi dette var en ansettelsesprosess med konkrete søkere, mener jeg det er legitimt å spørre hvordan kvalifikasjonene deres faktisk ble vurdert opp mot hverandre.
Hvilke kvalifikasjoner ble tillagt størst vekt?
Hvilken betydning fikk operativ erfaring?
Hvilken betydning fikk erfaring fra selve brannvesenet?
Hvordan ble beredskapskompetanse vurdert?
Hvordan ble formell utdanning vurdert?
Hvordan ble ledererfaring vektet?
Og hvilke konkrete kvalifikasjoner gjorde at Janicke Larsen ble vurdert som best kvalifisert til stillingen?
Jeg påstår ikke at jeg kjenner alle vurderingene som ble gjort.
Jeg spør fordi jeg mener en slik ansettelsesprosess bør kunne forklares på en saklig og etterprøvbar måte.
Og så kommer det spørsmålet jeg mener er ubehagelig, men som likevel må kunne stilles:
Kan det ha vært andre hensyn enn de rent faglige og saklige som påvirket prosessen?
Kan det ha vært kameraderi?
Kan det ha vært politiske eller personlige hensyn?
Og kan det i verste fall ha vært forhold som bør undersøkes nærmere med tanke på mulig korrupsjon?
Jeg påstår ikke at det foreligger korrupsjon.
Jeg spør om det kan være tilfelle.
For hvis en offentlig ansettelsesprosess har vært helt ryddig, saklig og etterprøvbar, bør det også være mulig å vise hvordan beslutningen ble tatt og hvilke kvalifikasjoner som faktisk ble vektlagt.
Det er spørsmål som fortjener ordentlige svar.
Jeg sier ikke at jeg sitter med alle svarene på forhånd.
Men jeg sitter med mye kunnskap.
Jeg sitter med mange minner.
Og jeg har dokumentasjon på min egen historie.
Jeg kommer derfor til å fortelle om det jeg selv vet, det jeg selv har opplevd, det jeg husker og det jeg kan dokumentere.
Morsomt nok føler jeg nesten at jeg blir kjendis snart – uten at jeg egentlig har bedt om det. 😄
Jeg er egentlig bare Hagebonden.
Jeg dyrker mine egne grønnsaker.
Er du flink med jord, planter og grønnsaker, kan vi sikkert prate i mange timer i strekk.
Det er egentlig der jeg trives best.
Jeg er russer – eller sovjetjeter, som jeg liker å kalle meg.
Hagebonden bryr seg ikke så mye om hva folk måtte mene om akkurat det.
Jeg bryr meg om fag.
Jeg bryr meg om skogbrann.
Jeg bryr meg om biologien.
Jeg bryr meg om forebygging.
Og jeg bryr meg om at ting blir gjort ordentlig.
Jeg har aldri skadet noen, og jeg kommer ikke til å skade noen.
Jeg truer ingen.
Men jeg er heller ikke redd for å si fra når jeg mener noe er galt.
Jeg trenger ikke å true noen.
Jeg trenger ikke å rope.
Jeg trenger ikke å lage drama.
Jeg trenger bare å være presis.
Jeg har kunnskapen min.
Jeg har hukommelsen min.
Jeg har erfaringen min.
Og jeg har dokumentasjonen min.
Så ja – kanskje Hagebonden blir litt mer offentlig enn hun egentlig hadde planlagt.
For jeg hadde egentlig bare tenkt å være Hagebonden.
Hun som dyrker grønnsaker.
Hun som liker jord, planter og biologi.
Hun som kan snakke i timevis om hagearbeid med folk som virkelig kan det.
Men nå kommer jeg også til å fortelle mer om det jeg har opplevd i Bergen brannvesen.
Om Skogbrannprosjektet i 2022.
Om skogbrannforebygging.
Om varslingen til DSB i januar 2026.
Om oppsigelsen min tidlig i april 2026.
Og om spørsmålene jeg mener bør stilles rundt ansettelser og prosesser i Bergen brannvesen.
Jeg kommer ikke til å late som om jeg vet mer enn jeg faktisk vet.
Jeg kommer til å skille mellom det jeg selv har opplevd, det jeg kan dokumentere, og spørsmålene jeg mener andre bør svare på.
Det synes jeg er en langt sterkere måte å fortelle historien på.
Hagebonden kommer til å fortelle.
Med fag.
Med hukommelse.
Med dokumentasjon.
Jeg kommer også til å fortelle om det jeg selv har opplevd rundt personer og prosjekter i Bergen brannvesen.
Blant annet vil jeg stille spørsmål ved det som skjedde med et prosjekt som jeg mener Erlend, som jeg oppfattet som en svært dyktig feier, mistet.
Dette er en helt egen sak og har ikke noe med Skogbrannprosjektet å gjøre.
Jeg kommer til å fortelle mer om hva jeg selv vet, hva jeg selv opplevde, og hvilke spørsmål jeg mener det er naturlig å stille om hvordan dette prosjektet ble håndtert.
Jeg ønsker å holde meg til det jeg kan dokumentere og det jeg selv har erfart.
To forskjellige saker.
To forskjellige prosesser.
Og jeg kommer til å holde dem adskilt.
Jeg ønsker ikke gjengjeldelse mot noen.
Jeg ønsker at forholdene skal kunne belyses på en saklig måte, og at de som har ansvar, får anledning til å svare på spørsmålene.
Det er slik jeg ønsker å fortelle historien min.
Med fag.
Med dokumentasjon.
Og med respekt for at andre også skal få komme til orde.
Men jeg mistet også jobben min som branningeniør i Bergen brannvesen.
Jeg mistet muligheten til å arbeide videre med det fagområdet jeg hadde kompetanse på og var så sterkt engasjert i: skogbrannforebygging.
Ingen kan tvinge meg til å slutte å stille spørsmål.
Nok er nok.
For jeg spør også:
Når en bioøkolog og branningeniør med lang erfaring ønsker å arbeide med skogbrannforebygging – hvorfor skal hun ikke få bruke kompetansen sin?
Hva er det egentlig som skal til for å få arbeide med skogbrannforebygging i et brannvesen?
Hvilken fagkompetanse skal veie tyngst?
Og hvordan vurderes kompetanse innen biologi, vegetasjon, brannfare, risiko, forebygging og beredskap?
Jeg kommer også til å stille spørsmål ved enkelte andre ansettelser i Bergen brannvesen, blant annet stillinger der personer med bakgrunn fra andre fagområder enn brann og beredskap har fått roller som jeg mener det er naturlig å undersøke nærmere.
Jeg nevner ikke dette for å rakke ned på arkeologer, bildekonservatorer eller andre yrkesgrupper.
Det handler ikke om at deres fag ikke har verdi.
Det handler om faglig relevans.
Hvis man skal arbeide med skogbrannforebygging, mener jeg det må være legitimt å spørre hvilken kompetanse, erfaring og utdanning som faktisk er relevant for oppgaven.
Det er nettopp derfor jeg reagerer.
Jeg hadde faglig bakgrunn innen biologi/bioøkologi.
Jeg hadde flere års erfaring som branningeniør.
Jeg hadde arbeidet med skogbrann.
Jeg var prosjektleder for Skogbrannprosjektet i 2022.
Jeg hadde et sterkt faglig engasjement for forebygging.
Likevel mistet jeg både prosjektledelsen og senere mandatet til å arbeide med skogbrannforebygging.
Og til slutt mistet jeg også jobben min i Bergen brannvesen.
Det er min historie.
Det er mine erfaringer.
Og det er dette jeg nå ønsker å belyse.
Jeg sier ikke at alle andre fagpersoner er uten kompetanse.
Jeg sier at det må være lov å stille spørsmål ved om riktig fagkompetanse blir brukt på riktig sted.
For skogbrann er et fagområde.
Biologi er et fagområde.
Brannforebygging er et fagområde.
Beredskap er et fagområde.
Og når man skal forebygge skogbrann, mener jeg det bør være mulig å diskutere åpent hvilken kompetanse som faktisk trengs.
Jeg kommer til å fortsette å snakke om dette.
Ikke for å ramme noen.
Ikke for å hevne meg.
Men fordi jeg mener faglige spørsmål fortjener faglige svar.
Hagebonden har ikke tenkt til å holde kjeft.
Hun har tenkt til å fortelle.
Med fag.
Med erfaring.
Med dokumentasjon.
Og med respekt for at andre også skal få svare.
Nok er nok.
